Nyhetsreporter “Nguyen Hang” (oppdiktet navn for å skjule identitet) melder om at hun i 2008, på hennes første dag som nyhetsassistent, måtte underskrive kontrakt på at hennes nye jobb innebærer å beskytte landet. Kontrakten virket legitim der og da, men det skulle vise seg at den ville forfølge henne i arbeidslivet senere. Hver gang hun ønsket å gjøre noe som var utenfor myndighetenes kontroll og interesse ble kontraktene hentet frem som påminnelse.

Hang forteller om gjentatte trusler fra etterretningstjenesten, men legger også til at hun ikke er den eneste som opplever innskrenket pressefrihet. Freedom House, en offentlig finansiert rettighetsgruppe i USA, definerer Vietnams pressefrithetsstatus som «ikke fri». Vietnam er rangert på 176. plass av totalt 180 land i årets World Press Freedom Index, en plass ned fra 175. plass i 2018. Reporters Without Borders, som publiserte den årlige listen, melder om at graden av terror har steget kraftig i løpet av de to siste årene. På nåværende tidspunkt er minst 30 journalister og bloggere fengslet i Vietnam, hvor mishandling er svært vanlig.

Uavhengige politiske partier og foreninger er forbudt i det kommunistiske landet.

Flere av journalistene som Al Jazeera har snakket med forteller om at lokale reportere får utstedt retningslinjer og at tjenestemenn fra myndighetene også tar følge med dem under turer. Representanter for utenlandske medier som rapporterer utenfor hovedstaden, Hanoi, må ha offisiell tillatelse for å få reise, og blir spurt om hva slags sak de holder på med, hvem de skal møte og hvilke spørsmål som skal stilles.

Nguyen Phuong Linh, som forlot Vietnam i 2014 etter å ha jobbet som journalist i 6 år, forteller om en gang hun reiste til grensen mellom Kina og Vietnam for å skrive om ulovlig handel. Hun ville skrive en sak, men var redd for å komme i trøbbel fordi hun ikke hadde reist som journalist og fått tillatelse fra myndighetene. Det ble derfor ikke publisert noen sak i etterkant av turen.

Myndighetene har også blitt anklaget for å bruke skremmestrategier mot journalister. Streng overvåkning, trusler, bøter, suspendering og fengsling har tvunget mange til selv-sensur, og forårsaket “frykt og paranoia”.

På grunn av regjeringens begrensninger har folk gått over til sosiale medier for å få tilgang til nyheter og informasjon, ifølge Viet Tan, en organisasjon som jobber for demokrati og menneskerettigheter i Vietnam gjennom fredelige midler – men som den vietnamesiske regjering karakteriserer som en terrororganisasjon. Facebook blir stadig oftere brukt til å følge saker som ikke dekkes av medier i landet, men på grunn av lokale restriksjoner har Facebook blokkert tilgang til diverse poster som omhandler helsen til Vietnams president, i tillegg til poster skrevet av den populære bloggeren Nguoi Buon Gio.

I mai skrev Viet Tan et åpent brev til Facebook hvor de påpeker viktigheten av å kunne ha et åpent diskusjonsforum. «Dersom vietnamesiske facebook-brukere ikke får lese eller diskutere helsen til deres politiske ledere, ser ikke fremtiden lovende ut for Facebook i Vietnam.» 

Rapporter fra Amnesty International forteller at antall samvittighetsfanger i Vietnam har steget med 1/3 i løpet av det siste året. De fleste av aktivistene er anklaget for å ha brutt den nyopprettede paragraf 117 i straffeloven som ble innført i 2018. Den forbyr “å lage, lagre, formidle propagandamateriale og produkter som har til hensikt å motarbeide Den Sosialistiske Republikken Vietnam”.